KONTEMPLASJON

Det er ikke ordene som betyr mest for meg i mitt kristne liv. Det er min erfaring av Guds nærvær.

I den kontemplative tradisjon går veien fra praksis til innsikt, ikke motsatt.
Tore Laugerud

Den kristne mystikken handler om å erfare Gud i en kjærlighetsrelasjon.
Tore Laugerud

DU INVITERER

Tvinger deg aldri på

Du ber meg lytte

Du ber meg se

At ditt ansikt hviler på meg

Å ÅPNE OPP

Jeg kommer som jeg er

Jeg stiller opp

Vil være i vår relasjon

Når tankene stilner

Når jeg er mottagelig

Er du her

Du som alltid er

i meg

Og overalt

JEG OG DU

I stillheten møtes vi
Vi trenger ingen ord

Jeg kjenner meg elsket
Jeg kjenner meg verdifull
Jeg vet at jeg er mer enn jeg ser

Jeg kjenner DEG som jeg ikke kan se
Du berører
Ditt språk sier mer enn ord
Dine bevegelser trenger ikke synes

Jeg og du
Aldri alene
Alltid elsket

Takk – Gud

ASKESE

Et ord jeg har hatt et dårlig forhold til.

Hva er det nå jeg skal nekte meg selv?

Hva er det jeg skal være så flink til?

Skal jeg ikke ta til meg av alt godt?

Det var først når jeg leste om ørkenfedrene at noe endret seg.

Askese handler om å sette grenser for seg selv, mente de. I vår moderne kultur oppfordres vi til det motsatte, å ta til oss av alt som tilbys. Det gjelder å stadig finne opp noe nytt som vi muligens kan kjenne behov for. Vi er forbrukere. Det begynner å gå opp for mange av oss at vi ødelegger kloden vår, hverandre og oss selv i denne karusellen. Vi lever i en grådighetskultur. Det ser ut til å være på høy tid med askese – å sette grenser for oss selv. Både for min egen del, andre menneskers del og klodens del.

For ørkenfedrene og mødrene var det viktigste Å STILLE SIN SJEL ÅPEN FOR GUD, og da var det å sette grenser for seg selv, og disiplinere egenviljen viktig.

Jeg øver meg på å stille min sjel åpen for Gud. Hans gode vilje for meg. Lytte til hva som er livgivende – og hva som gir «tomhet».

Å ELSKE SORGEN

Jeg har skrevet om sorg før. Har opplevd sorg på mange plan. 

Plutselig idag kom ordene Å ELSKE SORGEN....

Den vi ikke skal prøve å unngå.

Og så kom flere ord:

Å ELSKE SORGEN

Sorgen som handler om tap

Tap av det og den vi elsket

Sorgen som kjærlighetens konsekvens

Å ta imot sorgen med åpne armer

Å ta imot meg selv med åpne armer

Å holde sorgen i ømhet

Å holde sorgen i omsorg

Å la den få sin plass

La den få utfolde seg

La den få leve slik den trenger

La den få sin tid

La tårene renne

Kjærlighets dråper

SKJØNNHET

For meg er skjønnhet viktig. Gud har skapt alt så utrolig vakkert – og da er det vel noe guddommelig med skjønnheten?

Jeg synes det er vanskelig å beskrive hva som skjer med meg i møte med skjønnhet. Det er noe som ligner å være i kontemplasjon. Å være i stillheten med Gud. Det er så livgivende! Det er som gaver jeg får motta helt gratis. Som Guds nåde.

Kanskje er det skjønne akkurat Guds nådefulle gaver til oss mennesker – og til alt levende.

Jeg kjenner tydelig hvordan det stygge og støyende er «drepende» for meg. Jeg får vondt i magen. I min hverdag som sengeliggende kjenner jeg at det å hvile øynene på noe vakkert kjennes livsviktig.

Det er ikkje berre i det sanne at Gud openberra seg, men også i det vakre.
Sergie Bulgakov

Det er evnen til å se og oppleve skjønnheten som gjør mennesket til menneske.
Hans Børli

Vakre ting er ikke der for at vi skal eie dem,men beundre dem og bli beriket.
Thornton Wilder

Skjønnheten er evigheten som stirrer på seg selv i et speil.
Men du er evigheten, og du er speilet.
Kahlil Gibran 

Egentlig er alt man betrakter med kjærlighet, vakkert.
Christian Morgenstern

TANKER OM Å SMAKE

Jeg har mange ganger undret meg over at vi får så mye skryt for maten her på Prestegården.

Den er vel ganske vanlig og enkel hjemmelaget mat, har jeg tenkt.

Kanskje har det noe med at gjestene er mer til stede i selve smakingen. At sansene får mer oppmerksomhet enn til vanlig. Når man ikke skal snakke med andre. Når man ikke skal på vei til jobb eller andre aktiviteter. Når skjermer og aviser er lagt bort. Når man bare skal spise.

De siste årene har jeg fått et nytt forhold til det å spise. Jeg tåler ikke lyder, og må spise alene.

Jeg er mye mer i sansene og har faktisk ikke særlig lyst til å spise sammen med andre. Jeg har lyst til å være sammen med dem – uten å spise. En gang jeg var på kurs, var jeg så oppslukt av samtalen at jeg spurte han jeg snakket med om vi hadde spist dessert eller ikke. Jeg hadde tydeligvis ikke vært i mine sanser når jeg spiste. Det tenker jeg er å gå glipp av mye.

Jeg mistet også smakssansen etter Covid, og i tillegg fikk jeg refluks. Dette gjorde at det ble både begrenset hva jeg kunne spise – og en lang tid også smakløst. Jeg har nå lært å sette stor pris på at jeg kan smake – og at jeg kan spise det jeg har mulighet til. Tror aldri jeg har gledet meg så over min daglige lunsj som de siste par årene.

Jeg oppmuntrer gjerne til større tilstedeværelse og takknemlighet for maten vi får. Det finnes altfor mange som ikke er så heldige som oss!

OPPMERKSOM TILSTEDEVÆRELSE

Er jeg virkelig til stede der jeg er – eller er jeg mer i tankene som kan fly alle veier? Både framover og bakover...

Tenker på alle gangene jeg gikk tur rundt kirkegården, og ble plutselig klar over at jeg ikke var helt til stede. Jeg var i mine tanker, og gikk glipp av både gleden ved å kunne bevege meg og alt det vakre som omga meg.

Nå har jeg ligget inne på mitt rom mer eller mindre de siste årene, og plutselig har jeg fått muligheten til å trille ut!! Muligheten til å sakte trille i en nydelig hage!! I en liggeseng.

Det er nesten som å bli litt født på ny...Jeg har aldri sett sånn på blader som glitrer og svinger seg i vinden. Morgendugg på gress og planter. Nye blomster hver eneste dag! Og de som visner... Svalene som svinger seg sa raskt at jeg nesten ler...

I går hadde jeg en lang dialog med ei linerle i syrinhortensian. Det har jeg aldri hatt før.

Dette ble den store gaven sommeren 2025! Jeg har ikke gått glipp av like mye som før. Sansene er blitt skjerpet. Håpet er at jeg også kan ha denne evnen med meg inn i mitt rom.

Særlig når det kommer helt levende mennesker inn her. Et helt univers på to bein! Jeg har visst fortsatt mye å oppdage : )

MYSTIKK

Den kristne mystikken handler om å erfare Gud i en kjærlighetsrelasjon.
Tore Laugerud

Gud kan ikke gripes av forstanden. Om han kunne, var han ikke Gud.
Evagrios av Pontus

Den dypeste bønnen skjer når sjelen stille skuer den klare solen, Gud.        

Når vi lever i fornemmelsen mer enn i tanken og handlingen.
Martin Lønnebo

MØTE MED GUD - FORENING

For å kunne møte Gud, må jeg først møte meg selv. Jeg må i første omgang være hos meg selv. Når jeg selv ikke er hjemme hos meg, kan Gud heller ikke treffe meg når Han vil komme til meg. Vi må føre tankene tilbake til vårt hjerte, for vi møter ikke Gud andre steder enn der.

Anselm Grün

GUD KAN ERFARES I ALT

Börjar vi söka efter Gud, då finner vi hans spår där vi minst skulle ana det.    Anders Arborelius

Vi kan ikke planlegge, organisere eller manipulere Gud, men vi kan heller ikke motta ham uten at vi prøver.
Henry Nouwen

Vi behöver inte gå ut ur oss själva för att möta Gud. Han er redan där.  Anders Aborelius   

OVERALT

Du overasket meg                                                                                                                                                                                                             
Dukket opp når jeg minst ventet det
Når jeg var på leting etter kjærlighetens kilde

Da var Du plutselig der
Berørte meg    

Jeg ante kilden og tørsten ble vekket                                                                                                                                                                     Med forventning søkte jeg ditt ansikt   

Med undring oppdaget jeg Deg i det lille barnet  

I spirer som vokser opp av den frosne jord
I sola som varmer min kropp
I skyene, flammene og sildrende vann

Musikken taler om Deg    

Min dans utrykker livet                                                                                                                                                                                        
Min kropp gjenspeiler ditt lys  

Tårene kjenner ditt språk                                                                                                                                                                                 

Ikke visste jeg at Du er over alt

Jeg husker godt jeg leste i brosjyren til St.Joseph – søstrene på Nesøya at GUD KAN ERFARES I ALT! Jeg var på min første ignatianske retreat, og den andre retreaten i hele mitt liv. Og søster Beate gjentok det da hun ønsket oss velkommen. Ikke bare sa hun ar Gud kan erfares i alt – men også av alle!! Det stod også i brosjyren at Gud er nær- vær lydhør!

Gud kunne få meg i tale eller berøre meg gjennom alt mulig! Jeg er faktisk ikke helt sikker på hva Ignatius har ment med dette, men for meg åpnet det en stor dør til et rikere åndelig liv. Med mer undring, lydhørhet og respekt for min egen åndelighet.

Å VÆRE REDD

GUD OVERRASKET!

8- 9 år etter jeg ba «kan jeg bare kjenne at du finnes» i Lund kirke, fikk jeg svaret jeg den gangen hadde håpet på. Jeg var på et kurs i veiledning. Gud var ikke tema. Siste dagen satt vi i ring og jeg følte at hele rommet var fylt av godhet. Vi hadde vært sammen i mange dager, og vært svært åpne og nære hverandre. I det samme øyeblikk som tanken om at rommet var fylt av kjærlighet, kjente jeg Guds berøring. Av alle ting som en levende ånd i min panne.  Jeg ble overrumplet og glad!  Jeg skjønte umiddelbart at Gud ER kjærlighet, ikke bare HAR kjærlighet.

BEKREFTELSE

La meg få kjenne at du finnes, ropte jeg

Jeg trodde du hadde forlatt meg

La meg oppleve glimt av lys!

En flik av håp

Jeg trenger ikke å bli blendet av et overjordisk lys

Jeg trenger ikke kaste meg til jorden i ærefrykt

Jeg trenger ikke høre Guds røst i skyen

En liten berøring

er nok

Vissheten

Jeg er en elsket

datter

Denne opplevelsen skulle bli det store veiskille i min troshistorie. En Gud som var helt nær, og som var kjærlighet. Den trygge havnen fantes!! Dette ble det første skritt mot mer overgivelse til Gud og mindre kontroll selv. Lite ante jeg da at det skulle bli begynnelsen på en lang vei mot mer overgivelse og mindre kontroll. Skritt for skritt. Jeg hadde begynt på en ny vandring som skulle føre meg fysisk, psykisk og åndelig på uante veier.

KILDEN      

Det tok lang tid

Mange år med  tvil

Mange år med kamp                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                   

Skulle stole på egne krefter

Lengtet etter å krype under en vinge

Å kjenne meg ivaretatt

Lengtet etter å gjøre mer

enn det jeg kunne skape selv

Så kom Du

Kjærlighetens kilde

Lysets kilde

Livets kilde

Du overrasket meg

Du ga meg en ny begynnelse

GUD OG TAP AV KONTROLL

Første gang jeg virkelig søkte Gud igjen var da vi åtte år etter at jeg hadde lagt Gud på hylla, mistet sønnen vår i krybbedød. Jeg fikk med meg min venninne Ingebjørg inn i Lund Kirke. Kirka var vår nærmeste nabo. Der la jeg meg på alterringen og ropte ut min bønn: KAN JEG BARE KJENNE AT DU FINNES!

Den sterke og selvstendige Inger Marie var knust. Helt hjelpeløs. Håpet om en fornyet kontakt med Gud var stort. En Gud som kunne være sammen med meg i sorgen og smerten. En Gud som var nær og god. Ingenting skjedde i kirken og jeg følte meg enda mer forlatt. Gikk med tunge skritt ut igjen i en tung og krevende hverdag.

I dag tenker jeg at jeg kunne ikke gått en snarvei – men trengte å bli mer kjent med meg selv gjennom denne krisen, før jeg kunne være åpen for en nærhet til Gud. Først måtte jeg lære å være nær meg selv og andre mennesker. Jeg skrev meg gjennom sorgen, hudløs og sårbar. Jeg åpnet meg mer for andre mennesker.

Jeg var helt klar på at dersom Gud ikke er kjærlighet, så er han ikke noe for meg. Overgivelse til en streng og lite kjærlig Gud, ville blitt en form for underkastelse. Å være i en slik relasjon ville skape et utrygt åndelig fundament som hos en «ikke – god – forelder».

TROSREISE  

Jeg trodde jeg visste hvem Du var
Jeg trodde jeg visste hvor jeg hadde Deg

Jeg trodde Du var på mitt lag   

Jeg var så sterk og sikker - med deg i ryggen.                                                                                                                                              

Visste alt om hva som var rett og galt
Visste hva Du hadde gjort
og hva Du ville

Tvilen kom sigende da Du ikke stilte opp lenger 

Troen ble dødssyk da jeg syntes du sviktet meg                                                                                                               

Jeg var aleine med smerten
Jeg begynte å se min sårbarhet

Jeg begynte å like de sårbare
Jeg begynte å like spørsmål bedre enn svar

Jeg lyttet til min lengsel
Undringens tid var kommet

Jeg så alt det vakre
Jeg så kraften og livet
Jeg så alt det skjøre
Jeg så det gode og det onde

Lengselen etter å være på Ditt lag vokste fram    

Hvis Du er kjærlighet                                                                                                                  

TENÅRINGSTRO

Dette ble en tid som jeg idag tenker ikke førte meg mot en mer moden tro. En tro som ikke bygde videre på min trygge barnetro. Det skulle vise seg at jeg tidlig i 20-årene la hele troen på hylla.

På ungdomsskolen ble jeg, sammen med gamle og nye venner, med i flere kristne foreninger og lag.

Vi deltok på det kristne Laget på tirsdager, Bønneringen i gamle Oddernes kirke på torsdager, og Bibelklassen på Lund bedehus på lørdager. På søndagene kunne det være vi fikk med oss en gudstjeneste en sjelden gang, eller sportsandakt på Gillshytta ute i skogen.

På Bibelklassen var det stappfullt i kjellerlokalet hver lørdag kveld. Det var ikke så sjelden at talerne hadde fått sitt budskap direkte fra Gud, så her gjaldt det å svelge unna! Vi hørte også at Jesus kanskje snart kom igjen, og jeg fikk en sterk fornemmelse av at i så fall holdt det ikke med min barnetro. De lunkne ville Gud utspy av sin munn, hørte jeg! Det var slutt på den milde Jesus fra søndagsskolen. Nå gjaldt det å være brennende i troen, og en angrende synder.

Jeg kjente uro, og fortalte det som vanlig ikke til noen. Jeg «omvendte» meg og ble en av de ivrige.

FRELSE OG FORTAPELSE.

Nå er det alvor

Himmel og helvete

Kald eller varm

Aller verst er de lunkne

Jeg er redd

Min tro er neppe god nok

I frykt søker jeg det rette

Andre vet nok best

Her er det ikke rom for tvil og undring

Ordet er krystallklart og jeg må vende om

Jeg er ingenting i meg selv

Bare Jesu blod kan gjøre meg ren

Jeg gjør det rette

Med frykt og lengsel kommer jeg til Jesus

Jeg blir en av de ivrige

Jeg er ikke redd lenger

Jeg er blant de utvalgte

Gudsbildet ble forandret. Gud ble strengere. Jeg tror jeg overga meg fordi jeg måtte unngå fortapelse. En form for ubevisst kapitulasjon, tenker jeg Idag.

Det var ingen trygg overgivelse. Noe jeg ikke hadde erfaring med.  Jeg holdt ubevisst fortsatt på med å ha kontrollen selv. Ved å være “kristelig” var jeg sikret både billett til himmelen og nåde hver dag. Jeg kjente meg derfor forholdsvis trygg. Jeg var aktøren, Gud var dommer og frikjenner.

At jeg var en synder og at Gud var strengere enn før, påvirket min selvfølelse. Jeg var ikke like OK lenger. Redningen var å bli blant de ivrige. Da følte jeg at Gud syntes jeg var OK.

Dette ble en periode hvor jeg var ganske sikker på hvordan Gud var, og hvordan vi kristne burde tenke og leve.

Jeg ba og leste I bibelen hver dag. Strekte under bibelvers som jeg syntes var viktige, og delte med andre. Ubevisst søkte jeg nok nærhet og fellesskap.

Best var det å ligge på kne i Oddernes kirke og be. Ligge der tett I tett med andre som også trengte Gud. Kunne be om hva som helst. Et intimt fellesskap som traff min lengsel.

ELSKET

Det var først den dagen jeg opplevde og skjønte at Gud hadde ubetinget kjærlighet til meg, at livet og troen endret seg. Da var jeg nesten 40 år.

Kan en kvinne glemme sitt spedbarn
og ikke ha ømhet for sønnen hun fødte?
Og selv om en mor kan glemme,
så vil jeg aldri glemme deg.
Jesaja 49.15

Jeg er fin, for du har skapt meg.
Jeg er dyrebar, for du elsker meg.
Vakker er jeg i dine øyne
en edelsten i din hånd.

Blås i om noen sier
jeg er verdiløs og dum.
I mitt hjerte hvisker du sannheten:
at jeg er mer verd enn gull.

Jeg er din øyensten, din hemmelige skatt.
Du er glad for at jeg er til.
Jeg vil takke deg så lenge jeg lever
og aldri glemme hvem jeg er.
Margareta Melin

Som det stille vann har sitt oppkomme dypt i de skjulte kilder som intet
øye har sett, slik har et menneskes kjærlighet sitt oppkomme enda
dypere, i Guds kjærlighet. Dersom det ingen kilder var i bunnen, dersom
Gud ikke var kjærlighet, da var verken det lille vann, ei heller
menneskets kjærlighet.
Søren Kirkegaard

TILBAKEBLIKK OG SKJELNE

De fleste har noen ganger sett tilbake på et år, en ferie eller en kveld og vurdert hva som var bra eller dårlig. Selv har jeg tilbakeblikk på dagen som har vært hver kveld.

Det var på ignatiansk retreat jeg først oppdaget hvilken betydning dette kunne ha.

Dette med å ha erfaringer med Gud var viktig for Ignatius (1491 - 1556). Han var ingen munk eller teolog i utgangspunktet, men en spansk adelsmann og soldat. Etter å ha blitt stygt skadet i krig, måtte han ha lang rekonvalesens. Han var vant til å lese ridderromaner. Nå leste han helgenfortellinger og en sammenfattende fortelling om Jesu liv..

Han la merke til at han kunne bli engasjert i begge typer litteratur, men ettersmaken var svært forskjellig.

Ridderromanene ga ingen spesiell ettersmak, mer tomhet. Helgenfortellingene og fortellinger om Jesu liv vekket en lengsel etter å bli som dem. En dragning, indre energi og glede.

Dette ble utgangspunktet for hans tanker om å kunne skjelne hva som fører den enkelte nærmere Gud eller lenger bort fra Gud.

Å SKJELNE

Hvem er min hyrde?

Hvilken stemme skal jeg følge?

Det finnes så mange stemmer

som lokker

som lover mye

som mater mitt ego

Hvordan skjelne

de livgivende

fra de destruktive?

Ofte ser jeg først klart

i tilbakeblikket

Dette med å skjelne ble utgangspunktet for «tilbakeblikk» som ble en svært viktig praksis for Ignatius, og Jesuitt-ordenen som han grunnla. Det å ta sine erfaringer på alvor var viktig. Å kjenne etter på sine «indre bevegelser» i slutten av dagen. Hva har vært livgivende, trøstende, og ført meg nærmere Gud – og hva har vært ødeleggende og skapt avstand til Gud. Det som har ført meg nærmere Gud har den gode «ettervarmen». Det blir viktig å kjenne etter – mer enn å bare tenke.

Ved å øve på å skjelne og ha tilbakeblikk, ble det etter hvert tydeligere for meg, hva som er viktig og viktigst i mitt liv. Det ble også tydeligere hva som er ødeleggende. Ved å fokusere mest på det livgivende, vil dette bli en slags pil som viser den gode retningen for neste dag.

Å BLI OPPSLUKT

STILLHET

SÅRBARHET OG STYRKE

JEG - DE ANDRE - GUD

Det har vært overraskende og viktig for meg å oppdage hvordan forskning viser at gudsbildet vårt blir mest preget av den type tilknytning vi hadde som små barn til våre omsorgspersoner. Da kan det være en fordel å vite noe om vår egen barndom og relasjonene vi hadde til våre omsorgspersoner, for å også forstå mer av vår relasjon til Gud.

Vi har også delvis blitt påvirket av ulike åndelige fellesskap, undervisning vi på ulike arenaer har mottatt, og kulturen rundt oss. I tillegg kommer helt personlige åndelige erfaringer.

Noen av oss har oppdaget hvordan vi selv har tilpasset oss i en familie som ikke skapte helt tilfredsstillende trygt fundament for oss. Dette har altså fått konsekvenser for vårt selvbilde, bilde av andre, og også vårt gudsbilde. Akkurat som vi kan få et bedre forhold til oss selv og andre mennesker, så kan også gudsrelasjonen bli bedre. Alt henger sammen....

BARNDOMMENS SPOR

Det tryggeste er ofte å gjøre det vi er vant til. Det vi lærte som barn. Vi tilpasset oss ubevisst for å skape mest mulig trygghet. Jeg skrev for mange år siden denne lille teksten om mot til å bryte mine innlærte måter å takle livet på, som ikke gjorde meg godt lenger. Å bryte innlærte vaner er krevende. Vi trenger mot. Det vi lengter etter er også ofte det vi frykter. Det vi lengter etter skal vi ta på alvor, fordi lengselen kan føre oss mot større modenhet og helhet.

HELT LEVENDE!

SORG

En nydelig sommernatt stoppet sønnen vår å puste. Helt uventet. Han var en forholdsvis stor og frisk gutt til å bare være 3,5 måneder.  

Min måte å formidle hva som skjedde med meg, var først og fremst på lignende måte som da jeg var barn. Jeg delte ord med en innbilt lytter. Jeg skrev små tekster for første gang.

BÅDE- OG

KRAVLØSHET

Våre liv er så forskjellige. For noen er dagene fylt av både hva de må gjøre og hva de bør gjøre. Kanskje fordi du har ansvar for noen som er avhengig av deg. For noen tar ansvarsfølelsen helt over, og de blir overansvarlige.   De klarer ikke å skjelne mellom det som er helt nødvendig å gjøre her i verden – og hva som er viktig og nødvendig for å ta vare på seg selv.                                                            Å ta vare på seg selv kan ta så mange former – og samfunnet vårt i dag kan på ulike måter formidle at det er mye vi bør gjøre for å ta vare på kropp og fysisk helse blant annet. Igjen er det ofte BURDE som får makt.

Jeg er overbevist om at det er viktig for mennesker å trekke seg tilbake fra «kjøret» og oppleve hvile og kravløshet.

I Guds stillhet får jeg være
rolig, ordløs uten krav.
Klare rom og åpne dager,
Her en strand ved nådens hav.   Jonas Jonson

Gud krever aldri for mye av oss. Det er vi selv som gjør det.  Anselm Grün

I troens landskap er Gud kjærlighetens kilde og opphav. Gud er kjærlighet. Og han elsker deg ubetinget. Du skal få leve i denne kjærligheten akkurat slik som du er, med hele deg og i hvert øyeblikk av ditt liv. Du kan gjøre Guds kjærlighet til fundamentet for ditt liv.   Jon Andres Hasle

Kravløshet handler om ta imot ubetinget kjærlighet. Det gir Gud. Kan vi gi oss selv det samme?  På Prestegården er dette sentralt.

MANGFOLD

Ingen mennesker er helt like – og det burde være en «forbrytelse» å prøve å være noe annet enn det unike mennesket vi er.

Jeg har vokst opp i en familie der det var tydelig at vi trengte ikke ligne på noen andre. Det ble aldri spurt: Hva gjør de andre?

Særlig min far var god til å formidle respekt for alle. Jeg kan aldri huske at han kritiserte andre mennesker. Min opplevelse var at jeg alltid var OK for han – og at det var andre også.

Dette har jeg tatt med meg til Prestegården.

TILSTEDEVÆRELSE

INNERST I MEG