Om min Gudstro

 
Min tro
Det handler om en relasjon.
En helt personlig og nær relasjon.
Ikke noe jeg vil diskutere med andre.
Men vi kan dele tanker og erfaringer.
 
Hver dag erfarer jeg denne nære relasjonen.
Og gjennom mine erfaringer tror jeg at
Gud er kjærlighet, liv og lys.
Som bøyer seg ned til meg – lille menneskebarn.
Som bor i meg.
 
Min lengsel er å bli mer som Gud.
Det er ikke et ork.
Det er ikke en plikt.
Det er min lengsel og håp.
 
I relasjon til Gud blir mine feiltrinn synlige
I relasjon til Gud blir det gode i meg synlig
Så jeg ber Gud holde på med meg resten av livet!
 

Litt om min troshistorie

SOM BARN hadde jeg et godt gudsbilde: Jesus elsker alle barna- alle barna på vår jord, sang vi vi på søndagsskolen – hvor min far var søndagsskolelærer. Relasjonen var på mange måter trygg og avslappet – og samtidig ikke nær – som min relasjon til mine foreldre. Jeg hadde en fornemmelse av at jeg også på mange måter skulle klare meg selv.

SOM TENÅRING fikk jeg en forståelse av at min barnetro ikke var nok. Jeg skulle ha en mer brennende tro – for å bli frelst! Jesus kunne jo komme igjen – og hva om min tro ikke var god nok!!? Jeg ble en svært ivrig kristen, som gikk på 3-4 møter i uka. Jeg skjønner først nå at jeg ikke hadde en nær relasjon – fordi jeg visste ikke hva det var. Jeg var en selvsentrert egoist, med ganske hardt skall. Ikke lett å slippe inn i mitt hjerte for noen.Jeg var også nokså skråsikker på hva som var rett og galt.

SOM UNG VOKSEN kom jeg til et punkt hvor jeg ga opp troen. Gud ville ikke gi meg det jeg ba om – en brennende tro. Jeg ville bli en superkristen! Jeg la troen på hylla etter å ha studert kristendom et år på MF. Alt i studiet talte bare til mitt hode – ikke til mitt hjerte.

VENDEPUNKTET kom da sønnen vår døde i krybbedød. Da var jeg totalt knust, og la meg på alterringen i Lund kirke og ropte høyt: Kan jeg bare kjenne at du finnes? Ingenting skjedde – og jeg gikk skuffet ut.

Å BLI KJENT MED MEG SELV handlet tiden etter tap av et barn. Å innse at jeg var sårbar. Å innse at jeg hadde beskyttet meg med det harde skallet.

Å innse at jeg hadde ikke liten peiling på nærhet. Å oppdage at jeg etterhvert ble glad i mennesker som var åpne og ærlige med sine liv. Å oppdage at jeg ønsket å gjøre noe godt for andre. Å skjønne at min kjærlighetsevne var liten. Jeg tenkte at hvis Gud er kjærlighet, så vil jeg gjerne ha kontakt. LENGSELEN etter å gjøre noe godt førte meg ubevisst mot Gud.

NÆRHETEN kom da jeg ble TILSTEDE i eget liv med alle mine sanser og følelser. Nærheten kom da jeg åpnet meg mer opp for både meg selv og andre. Plutselig en dag KJENTE JEG GUD I MIN KROPP. Jeg ble totalt overrasket.En nær relasjon oppstod. Og siden har den vær så nær.

Jeg tror på en Gud som lengter en kjærlighetsfylt relasjon til hvert enkelt menneske – akkurat slik vi er.

Jeg tror Gud ønsker å være oss så nær at vi forenes. Jeg i deg – du i meg!

Jeg er

Sa Du

Var Du

Er DU

 

Alltid levende

Alltid tilstede

Evige presens

 

Hjelp meg

Så jeg kan si

 Jeg er

 Alltid tilstede

Alltid levende

 

I meg

I Deg

 

Hjertene

Et hjerte i skogen

Var lenge usynlig

Skodda og sola

lot det vokse fram

 

Nå vet jeg

Hjerte i skogen

er der alltid

 

Også når jeg ikke ser det

 

Ditt hjerte

Var lenge usynlig

Mørket og lyset

Lot det vokse fram

 

Nå vet jeg

Ditt hjerte

er der alltid

 

Også når jeg ikke ser det

 

Den usynlige

Er selv hjertet

som alle hjerter

bor i

 

 

Prestegårdsveien 8, 4520 Lindesnes | Tlf:( 047) 99449279 | E-post: inger.marie@prestegarden.no