Om sorg
Sorg tar tid
Jeg visste det ikke.
Jeg visste ikke at sorg
Er en lang prosess.
Hvor følelsene kommer skyllende over meg
Om og om igjen.
– noen ganger står stormen på
uten lysglimt.
– noen ganger med kraftige dønninger
som river og sliter
– noen ganger ligger bare havet der
som en bakgrunn.
Det som var
Jeg savner troen på at ingenting galt kan skje meg.
At vi som er sammen, alltid vil være det.
At kroppen min alltid vil være frisk.
At jeg skal ta en utdannelse og velge meg en jobb.
At jeg kan velge hvor mange barn jeg vil ha.
At livet er forutsigbart.
Jeg savner aller mest de jeg har mistet.
Et lite velskapt barn, som fylte mitt hjerte med fryd.
Ei søster som alltid var ved min side.
En far som ga meg troen på meg selv.
Mennesker som aldri kan erstattes.
Mennesker som ga livet mitt mening.
Tomrommet står og skriker
Etter det som var.
Paradoks
Jeg håper
de andre
skal spør meg om
hva jeg tenker og føler.
Men.
Jeg vil helst
de andre
skal fortelle meg
hva de tenker og føler
– Uten at jeg spør…………
Savn
Jeg savner blikket som ser meg.
Hånden som stryker meg på kinnet.
Øret som lytter.
Hjertet som tar meg inn.
Jeg savner å kjenne meg nær.
Å kjenne de gode vibrasjonene.
Å kjenne meg forstått.
Å kjenne at jeg ikke må fikse livet aleine.
Jeg savner latteren, leken og galskapen.
Å kunne leke med flere enn meg selv.
Å slippe å leve på min egne klode.
Den ubudne gjest
Smerten blir aldri ufarlig
den er en ubuden gjest, som kommer så ubeleilig.
Men jeg vet at jeg vil overleve
dersom min dør alltid er åpen
– for alle slags gjester.
Stenger jeg døren
og tar lemmer for mine vinduer
slipper verken smerten
eller de andre gjestene
inn.
Og jeg er innestengt
i mitt eget fengsel.
Prestegårdsveien 8, 4520 Lindesnes | Tlf:( 047) 99449279 | E-post: inger.marie@prestegarden.no