Mellom barnehagen og kirkegården

 

To dører.

Mitt hus har to dører. Den ene vender mot sola, lyset og elva. Her hører jeg barna. Fulle av liv. Fulle av følelser. Lek , latter, gråt og hyl. Et mangfold av uttrykk. Jeg ser dem ikke, men kjenner min egen lengsel mot å være like levende som et barn.

Mot nord åpner døra seg mot den bratte bakken, den mørke lia og kirkegården. Det er stille her. De døde taler ikke, leker ikke , gråter ikke mer. Bare blomstene taler om mennesker som fortsatt husker dem og savner dem.

To dører. Liv og død. Jeg takker for begge dørene. Her vil jeg leve – mellom barnehagen og kirkegården. Midt mellom lys, liv og mørke, død.
Midt mellom savn og lengsel..

Elva.

Mellom barnehagen og kirkegården ligger du.
Hvor du begynner og hvor du slutter vet jeg ikke.
Du er alltid i bevegelse , alltid i live.
Du er varm og kald.
Du er frisk og stille.
Du speiler en himmel og er en kilde til liv for dine omgivelser
Du er noen ganger svak og puslete og andre ganger er din kraft stor og uberegnelig
Du rommer mer en jeg vet. Aldri helt den samme og allikevel er du deg selv.
Du er vakker.

Du taler uten ord.
Og din tale er vis.
Lær meg å leve
slik som deg.

Mellom barnehagen og kirkegården

Lever jeg.
Av og til er dette livet som en ørken, uten liv. Det gjelder å overleve på et eksistensminimum.
Det gjelder å ikke kjenne for mye etter – for vi vet ikke om vi tåler smerten.
Vi trenger å møte folk som kjenner terrenget. Som vet noe om oaser og hav på den andre siden.
Det er ikke alltid så lett å se ørknene i Norge. Bak de vellykkede fasader.
Det er heller ikke så lett å be om et glass vann
for de skjønner vel ikke at jeg er i en ørken.

Av og til er livet som i en jungel. Jeg finner ikke veien for her er kaos og rot. Stien gror stadig igjen, og jeg vet ikke hvor jeg kom fra eller hvor jeg skal. Jeg kan likeså godt sette meg ned å bli underholdt. Så går i hvert fall tida og jeg slipper å tenke.

Av og til er livet som et rotterace. Det er alltid noe jeg skal rekke. Det er alltid noen forventninger, alltid noen krav. Jeg er andpusten bare ved tanken på alt jeg må få gjort.
Jeg rekker ikke å kjenne min egen pust, min egen lengsel.

Av og til er livet ensomt. Å vite at ingen kan forstå. Å vite at jeg er annerledes. Å kjenne seg som en fremmed midt i mylderet. Å kjenne behovet får å være nær – for å ikke være så alene.

Av og til er livet en fest. God mat. Fint vær. Gode mennesker. Spennende oppgaver. Våge å ta sjanser. Våge å være akkurat den jeg er. Troen på kjærlighet og mening. Å leve tross alle begrensninger. Å håpe tross alle skuffelser. Å lengte etter det som er større, det som er bedre – det gode – skjønne og sanne.

Mellom barnehagen og kirkegården. Lever jeg.
Det er min sjanse.
Ikke det som var , men det som ER og det som kommer.
Mellom det umulige og mulige bor jeg.

Prestegårdsveien 8, 4520 Lindesnes | Tlf:( 047) 99449279 | E-post: inger.marie@prestegarden.no