Jeg – du – Gud
Jeg
Hvem er du, sa hun.
og jeg ble stum.
Hvor mye vil du vite?
Hvor interessert er du?
Hva vil du gjøre med det du får vite?
Hvor mye vil jeg vise?
Hvor mye kan jeg vise?
Du ser min skikkelse, tildekket av klær.
Du ser ikke min kropp – den nakne sannheten.
En kropp i forfall.
En kropp med nytelse.
En kropp med smerter.
En kropp som har et annet språk………
Du ser mitt smil og mine rynker.
Du ser ikke følelsene som skaper smilet – eller rynkene.
Du ser et ytre skall og ikke mitt indre liv.
Av og til er skallet tynt, så du aner det indre, andre ganger aner du ingenting.
Av og til aner jeg ikke engang selv.
Det komplekse liv som er meg.
Jeg kan fortelle deg
om barndom med trygghet og lengsler.
om ungdom med usikkerhet og skråsikkerhet.
Jeg kan fortelle deg om mann og barn.
om døden som kom på uventet besøk
sorg og kamp.
Jeg kan fortelle deg om nye oppdagelser
om håp og drømmer
eller om begrensninger og frustrasjoner.
Og allikevel vil du bare se litt av meg.
Om jeg hadde villet – så kunne jeg ikke gi deg hele meg.
Jeg er mer enn jeg selv vet.
Dersom jeg våger kan jeg vise deg et glimt av min sjel.
Den kan ikke gripes, den kan ikke ses – bare anes………..
Slik jeg selv bare aner
i bevegelsen.
Du
Jeg ser deg der du står ved fruktdisken
vakker og stilig.
Ingen ville trodd du har født mange barn.
Du går så ledig og lett i motens nye jeans og lekre italienske sko.
Det er ingenting som tyder på at du ikke har en perfekt kropp.
Jeg beundrer og kjenner misunnelsen pirker i meg.
Når jeg går forbi deg ved kjøttdisken – aner jeg parfyme og diskret sminke.
Du skal ha litt av hvert, og jeg tenker at du har nok råd til alt du vil ha.
Et liv i luksus og bekymringsløshet.
Jeg vet hvem dine barn er – og din kjekke mann.
Ingen riper i lakken, tenker jeg.
Jeg har også sett deg lede an i kirka.
Så glad og inspirerende.
Vi går mot kassa.
Jeg møter ditt blikk og blir usikker.
Jeg ser igjen.
Det er noe som ikke stemmer.
Mine fantasier og virkeligheten støter sammen.
Øynene dine er ikke glade.
Du ser sliten ut.
Nå ser jeg bekymringsrynkene…………
Hva er det jeg ikke vet?
Ganske mye, når jeg tenker meg om.
Jeg vil så gjerne danne meg hele og meningsfylte bilder.
Jeg vil så gjerne tro at jeg forstår.
En sjelden gang skjønner jeg at til og med det mennesket
som sover ved min side hver natt
er et mysterium.
Gud
Jeg trodde jeg visste hvem du var.
Jeg trodde jeg visste hvor jeg hadde deg.
Jeg trodde du var på mitt lag.
Jeg var så sterk og sikker – med deg i ryggen.
Visste alt om hva som var rett og galt.
Visste hva du hadde gjort
og hva du ville.
Tvilen kom sigende då du ikke stilte opp lenger.
Troen ble dødssyk da jeg syntes du sviktet meg.
Jeg var aleine med smerten.
Jeg begynte å se min sårbarhet.
Jeg begynte å like de sårbare.
Jeg begynte å like spørsmål bedre enn svar.
Jeg lyttet til min lengsel.
Undringens tid var kommet.
Jeg så alt det vakre.
Jeg så kraften og livet.
Jeg så alt det skjøre.
Jeg så det gode og det onde.
Lengselen etter å være på ditt lag vokste frem.
Du strakte ut din hånd
og berørte min panne.
Da ble jeg mer enn før.
Da ble jeg større og mindre.
Da ble jeg kraftfull og ydmyk.
Da ble jeg kropp og ånd.
Da forsvant ordene.
Min sjel danser med deg, min Gud.
Som er så mye større – så mye mer
enn jeg aner.
Du har berørt min kropp og min sjel.
Takk for at du ER.
Prestegårdsveien 8, 4520 Lindesnes | Tlf:( 047) 99449279 | E-post: inger.marie@prestegarden.no